I dag har jeg fullført tre dagers skrivekurs i regi av NTNU. Skrivekurset er obligatorisk for å få gjennomføre oppgaven og for å fullføre mastergraden. Kurset har vært langt, tungt og til tider frustrerende, men de tre foreleserne har vært knakende dyktige i å holde motet oppe, informasjonsflyten passe og konsentrasjonen på rett plass. Kristian, Anne Thorild og Bjørn, en stor takk til dere!
Kristian begynte dagen på tirsdag med at vi alle sammen skulle skrive et stikkord på en gul lapp om hva vi ville lære noe om, hvordan vi trodde kurset skulle bli eller noe vi ville gjennoppdage. Jeg skrev «motivasjon» på min lapp, og tenkte at jeg bør ha hjelp til å finne verktøyet og informasjonen for å holde motivasjonen oppe iløpet av det neste året. Jeg kan ha en tendens til å vente litt for lenge før jeg får gjort det jeg skal, men jeg rekker det innen fristen i de aller fleste tilfeller. Riktignok med noen skippertak innimellom.
Når vi i dag skulle avslutte og avrunde skrivekurset ba Kristian oss igjen om å skrive et stikkord eller en setning på en gul lapp. Hva er det du har lært? Det viktigste iløpet av disse tre dagene.
FOKUS -> Lag en plan -> FØLG DEN!!!
Dette sto på min lapp. Jeg må starte toget mitt, holde fokus og motivasjonen oppe og ikke minst, holdet toget i gang… Da tenker jeg litt som Finn Arild , kanskje kan denne bloggen som jeg å blåser liv i igjen bidra til at jeg kan dele tankene mine med omverdenen, holde fokus, og holde toget i gang. Oppgaven vil være rettet mot Statens vegvesen og våre prosjekter, men prosessen jeg skal igjennom er en prosess vi alle som skal skrive masteroppgave skal igjennom.
Så ved å dele mine tanker, ideer, gleder og frustrasjoner med dere gjennom bloggen håper jeg at bloggen kan være et, av flere, hjelpemiddel for meg å holde motivasjonen oppe. Dere kan bidra ved å kommentere på innleggene mine, oppmuntre meg eller stille de kritiske spørsmålene. Velkommen skal dere være!
Til slutt vil jeg gjerne sende en takk i retning av Finn-Arild og Arne Krokan som inspirerer meg til å fortsette med blogging, selv om jeg fremdeles synes det er litt ukomfortabelt å dele tanker så fritt med omverdenen! Takk!
Tidligere har jeg blogget litt om hvordan vi er på vei inn i det digitale samfunnet, og hvordan vi prøver å takle det. Hvordan vi holder fast ved «gamle» måter å gjøre ting på i et samfunn hvor det finnes flust av alternative muligheter for å gjøre noe raskere, enklere og bedre.
Har vi en mulighet til å utvikle måten vi utdanner oss på i dagens samfunn? Det utvikles flere og flere såkalte MOOC. Massively Open Online Course/Classes. Et eksempel finnes hos Georgia Tech MOOC.
Mooc er basert på nettverkslæring og baserer seg på at deltagerne lærer av hverandre i fellesskap og gjennom diskusjoner med hverandre. Siden læringen gjennomføres online kan deltagere over hele verden delta. Kursledere eller studieveilederene distribuerer relevant fagstoff, live videoer og lydklipp til studentene hvorpå de skal kommentere, kritisere og delta i diskusjonene. Alle oppfordres til å bidra med egen meninger, innlegg og tanker. Læringen skjer da underveis og gjennom nettopp denne samhandlingen.
Hvorfor er det ikke flere fag eller kurs i høyere utdanning som utvikler seg inn mot dette?
Hvordan vil vurderingen av en deltager være i en slik setting, hvor ingen kjenner hverandre eller har truffet hverandre annet enn i en diskusjon online? Kanskje er det ikke relevant med en vurdering av deltageren? Hvorfor ikke lage relevante kursbevis og la deltagerene selv vise hvor mye de har lært i et fremtidig intervju? Må vi bort fra de klassiske «sitte og prate sammen i noen timer» jobbintervjuene og heller la jobbobjektene vise hva de kan i en reell situasjon? En eksamenskarakter gir ikke nødvendigvis et godt bilde av hva en deltager har lært. Den gir et godt bilde av kunnskapen omkring akkurat de spørsmålene som er en del av eksamen. Litt uflaks med spørsmålene, dårlig dagsform eller andre ting kan påvirke karakteren. En reell situasjon hvor vi viser hvordan vi fungerer i en gruppe, hvordan vi klarer å bruke relevant kunnskap til å løse oppgaver på vil nødvendigvis gi en bedre situasjon for jobbsøker og arbeidsgiver.
Kan det være at læringsinstitusjonene er redde for hvordan de skal håndtere elevene? Hva vil skje dersom et fag får dårlig omtale på nettet? Forsvinner studentene og forelesere blir uten dem? Vi vet alle hvilken kraft internett har til å spre gode og dårlige erfaringer? Kanskje må vi la dagens forelesere delta i et MOOC for å prøve?
Er det rett og slett redselen for å prøve noe nytt som er problemet?
Vil studenter som har problemer med å prioritere og arbeide med fagstoff få problemer i en slik setting, eller vil de møte større motivasjon fordi studiene møter studenten på hans eller hennes område?
Jeg vet ikke nok om dette til å gjøre meg opp en mening, men jeg mistenker at det kan være en kombinasjon av alt dette som gjør at utviklingen går treigt. MEN, la oss prøve å utvikle det, la oss prøve å delta på et slikt kurs, la oss prøve å få gamle utdaterte metoder ut av samfunnet.
Vi er på vei inn i et digitalt samfunn i vannvittig stor fart. Vi som brukere, lærere, professorer, offentlige ansatte, politimenn osv. ønsker forandring for en del av våre arbeidsprosesser, rutiner og regler.
Arne har tidligere blogget om en professor som slutter på Stanford etter å ha forandret læreprosessen. Thrun, som professoren heter, har innsett at læring skjer gjennom store forelesninger og personlig, sosial og deltagende læring. Ikke gjennom 2 timer forelesning og oppgaveløsing etterpå. I kurset her har vi har to ganger to dager med samlinger hvor vi hører om nye ord, uttrykk, metoder etc og hvor alt er lagt opp som dialog, hvorpå vi drar hjem, blogger, deler informasjon og prøver ut nye ting i den digitale verden. Når kunne jeg hva nettverkseffekter er? Var det når Arne Krokan fortalte det i plenum? Var det i diskusjonen under lunsjen? Var det når jeg begynte å skrive blogginnlegget om den digitale økonomien? Eller var det det at jeg gjorde alt dette?
Selvfølgelig gjennom hele prosessen. Hele den personlige, sosiale og deltagende prosessen har lært meg hva nettverkseffekter, commodities, transaksjonskostnader etc EGENTLIG er!
Hvorfor er det da slik at vi henger fast i gamle måter å gjøre ting på, selv om vi er på vei inn i det digitale? Hvorfor klarer vi ikke endre rutinene våre når vi som brukere ønsker nettopp det?
Jeg synes Skatteetaten er et glimrende eksempel på noen som har tatt tak, fått gjort noe med rutinene og arbeidsprosessene sine, og samtidig gjort det mye, mye enklere for folk! Hvem kunne tenkt seg å gå til skattekontoret i kommunen sin i dag med selvangivelsen? Skatteetaten har lagt til rette for digital selvangivelse. Alt skjer på nettet med selvangivelsen i dag. Har du ingen endringer, la vær å levere den. Det kalles stilltiende samtykke, dvs. du godtar tallene fra Skatteetaten når du velger å ikke levere selvangivelsen din.
Jeg jobber i Statens vegvesen, for tiden involvert i et prosjekt med ny E18 mellom Tvedestrand og Arendal der resultatet vårt skal være en kommunedelplan med konsekvensutredning. Konsekvensutredningen består av 1 hovedrapport på noen og hundre sider, 7 temarapporter på noen og hundre sider hver, plankart med tekniske formål o.l. og mange mange timer går med til å samle inn, redigere layout, kopiere sammendrag inn i et felles dokument osv. Dette blir så sendt til trykking hvor vi produserer noen tusen papirark med den samme teksten på.
Videre blir dette distribuert til forskjellige nettsider (som nedlastbare pdf-dokumenter), politikere, administrasjon i kommunene, bibliotek og kommunehus. Dette for at planene våre skal være tilgjengelig for alle. I dette innlegget til Finn-Arild Bystrøm forteller han noen tanker om sin kommune, Tinn, og hvordan det er å være politiker og få overlevert alle denne informasjonen i et papirformat. …sånn har vi jo alltid gjort det…
Vi har teknologien på plass, så la oss nå bruke den? GLEM papirkopier, glem det å måtte bla frem og tilbake i dokumenter på flere hundre sider, glem det å måtte sitte med en bunke papir når det egentlig bare er fjorten sider som er interessant for deg. La oss ta i bruk det digitale verktøyet vi har, så får heller gamle Olga på noen og nitti(No offence Olga!) ringe til Statens vegvesen eller hvem det måtte være og be om en papirkopi av den temarapporten eller de sidene som omhandlet gården hennes i østre Arendal og få det tilsendt i posten.
Bruker vi digitale tjenester og digitale systemer så ikke bare reduserer vi papirproduksjonen og transportbehovet, men vi ØKER tilgjengeligheten på den informasjonen som er relevant for nettopp DEG!
Kan være jeg har fått «hakk i plata» nå, men jeg vil tro at en Wiki-variant av konsekvensutredningen vår ville fått flere «treff» enn papirkopiene våre. I tillegg kan vi bruke tjenester som meeting words for «kladden» av dokumentene våre der vi alle er inne og skriver litt om hverandre. Hva med Todays meet? Det er kanskje mer relevant i informasjonsmøter med mange deltagere og hvor folk kanskje ikke har så lyst å stikke nesen frem?
Det er flust med situasjoner hvor vi sitter fast i gamle metoder med å gjøre ting på hvor vi i dag har lassevis med digitale tjenester som kan gjøre jobben, lettere, raskere, mer tilgjengelig og ikke minst mer oversiktlig. La oss stå på for å ta de i bruk! og la oss slette frasen «sånn har vi jo alltid gjort det» fra minnet fullstendig og la oss heller si: «Hvordan kan vi gjøre dette bedre, enklere eller raskere?»
I denne artikkelen på technology review har Paul Boutin noen tanker om Zuckerbergs lov, og deling på nett. Hva deler vi, hvorfor og ikke minst hvordan?
Zuckerberg har formulert sin egen versjon av Moores lov; Hvert år i overskuelig fremtid vil informasjonen du deler på nett, doble seg. Dette kan helt enkelt fremstilles som en eksponensiell funksjon. Våre digitale liv, Facebook, Twitter, Google+ etc, vil bli vesentlig travlere i årene som kommer. Felles for de alle er mer og bedre tilrettelagt annonsering.
Facebook er nok den som vil jobbe hardest for å opprettholde denne loven, da Zuckerberg er jo nettopp Facebook’s grunnlegger. Den originale Moores lov er foreløpig på Zuckerberg og Facebook’s side, raskere, bedre og mindre datamaskiner, nettbrett og mobiler gjør det lettere og raskere å dele informasjon. Teknologien i en mobiltelefon er jo i dag som en liten datamaskin med GPS og programvare for nettopp å dele.
Noe av det siste Facebook lanserte er såkalt friksjonsløs deling. Først gjennom Like-knappen, hvor alle ser at nettopp du har trykt Liker på en nettside, en kobling eller et produkt, til applikasjoner som, gitt at du tillater det, kan dele informasjon om hva du gjør, hører på eller er direkte til Facebook med Spotify som det første og mest kjente eksempelet. Friksjonsløs deling støtter teorien til Zuckerberg ved at tidligere manuelle oppgaver har blitt automatiserte.
Videre så tas det opp at dette ikke nødvendigvis er problemfritt. GPS enheter som til enhver tid sporer hvor vi er, samtidig med at vi automatisk poster på Facebook hva vi gjør, hvem vi er sammen med og hva vi hører på av musikk, har bekymret flere. Spesielt dersom noen skulle kreve innsyn i dataene. (Datalagringsdirektiv noen?)
Det største problemet Zuckerberg og Facebook har er ikke det å få oss til å dele informasjon, det gjør vi jo gladelig tydeligvis, Det vanskeligste er å få folk til å bry seg. Hvorfor skal du bry deg om at jeg hørte på Møkkamann mens jeg jogget meg en tur i morges? Noe som kanskje kan få deg til å bry deg litt, undersøke litt nærmere er for eksempel om jeg poster på Facebook at jeg har hatt filmmaraton med alle Harry Potter filmene, eller sett 17 episoder av en TV-serie i strekk. Kanskje det kan få deg til å sjekke om den tv-serien er noe spennende?
Nettopp denne sammenhengen og det at vi er flere og flere som deler hva vi hører på, hva vi kjøper og hvor vi jogget i morges skaper nettverkseffekter og vi bidrar alle sammen til å utvikle og forsterke nettverket oss imellom.
For nettbutikker, nettaviser og andre nettsteder er nettverkseffektene helt essensielle for å få folk til å kjøpe en vare, lese en artikkel eller se en video på youtube. Har 57 av mine 202 venner på facebook lest en artikkel om trafficing så leser jo selvfølgelig jeg den også. For Facebook er jo annonsene deres den største inntektskilden. Det er større sannsynlighet at jeg trykker på samme annonsen om en ny bil som flere av mine venner har trykt på, enn at jeg trykker på en tilfeldig reklame om truseinnlegg.
For oss andre bidrar nettverkseffektene at vi oppdager nye ting, de kan overtale oss til å gjennomføre et kjøp vi tidligere ikke ville gjort, og vi bidrar tilbake til nettverket så dette gjelder andre i tillegg!
Hva tror så jeg om dette? Jeg synes effektene av delingen og hvordan vi alle deltar er spennende. Samtidig så vil nok delingen vår bare øke til et visst punkt. Etter det punktet er det ikke mer å dele, eller det begynner å bli for detaljert omkring våres egen person. Kommer dataene vi deler på Facebook på avveie og om noen har mulighet for å koble dette sammen med dataene som lagres gjennom datalagringsdirektivet så begynner det å bli skummelt.
Personlig har jeg anskaffet alarm med video som er aktiv når jeg forlater huset. Denne er direktekoblet til alarmsentral med utrykning. Denne skaffet jeg først og fremst på grunn av brannvarsling når vi er på lengre ferier eller andre mindre turer. Nå i ettertid ser jeg det at ofte blir slike ferieplaner eller steder jeg er på delt på Facebook. Dette er både bevisst og ubevisst. Hvem har vel ikke sett «…i nærheten av Arendal – Fra mobil» på Facebook? Når folk (ikke hvem som helst) kan se hvor jeg befinner meg så er vi vesentlig mer sårbare for innbrudd. Alarmen og klistremerkene over hele huset bidrar til å redusere denne risikoen.
Hvorvidt jeg er positiv eller negativ til en slik kultur? Tja… Begge deler vil jeg si. Jeg tror jeg vil fortsette å dele en del, ikke alt, samtidig som jeg tar mine forhåndsregler.
Hva tror du om våre digitale liv i årene som kommer? Legg igjen en kommentar under om du har noen synspunkter du vil dele med meg og de som leser?
I dette innlegget og i Prosa tar Arne Krokan for seg hvordan forfattere, bokhandlere og forlag står foran en stor utfordring, ikke ulik den musikkindustrien holder på å avslutte nå. Et fysisk produkt, skapt i industrisamfunnet er i ferd med å endres, debundles, remixes og reetableres som en digital tjeneste.
Musikkindustrien kjempet lenge(har de gitt opp?) mot den nye teknologien og den nye distribusjonskanalen. Fra å ikke ville gå over fra LP til CD, sto de foran en utfordring med piratkopiering og en tilgjengelighet verden ikke hadde sett maken til tidligere. «Hei, den nye skiva til Michael Jackson er tøff, den laster vi ned!», ti minutter senere var skiva lastet ned, brent ut på cd og klar til å bli spilt, enten i diskman, i bilen eller i stereoanlegget. Tiden gikk og plutselig ser vi ikke poenget i å brenne ut cden, vi har det som mp3, flac, ACC etc. på mp3-spillere, mobiler, nettbrett, pcer, usb-plugger, You name it! Hvor jeg vil ha musikken min og hvilket format jeg velger å spille det av på er MITT valg. Dette klarte ikke musikkbransjen å omstille seg til, og piratkopiering florerte.
Nå, ikke veldig lenge etter har Spotify, WIMP, Rara, Grooveshark o.l. tjenester nesten alene tatt knekken på piratkopieringen. hw.no viser til en statistikk hvor 52% av alle under 30år, som tidligere drev med piratkopiering har SLUTTET med det etter at de fikk tilgang til streamingtjenester. 29 % av alle spurte er villig til å betale for streamingtjenester, og 25% sier det kommer an på tjenesten. Dette viser at er tilgjengeligheten god, kvaliteten god og det er enkelt(!) så er folk villige til å betale for digitale tjenester.
Musikkbransjen ser ut som om de er i ferd med å skjønne tegningen, og er med på løsninger som spotify, selv om det er flere band og enkelte plateselskap som ikke ønsker å være med på dette.
Filmbransjen er, som musikkbransjen, i ferd med å ta poenget og tilpasser seg forbrukerne. La filmene være tilgjengelige online, når som helst, hvor som helst og på hvilket format som helst til en lavere pris enn det fysiske produktet, så vil flertallet av forbrukerne være villig til å betale for tjenesten.
Forfattere, bokhandler og forlag MÅ være bevisst denne utfordringen, og søke etter å finne løsninger som gjør at folk tar det i bruk.
Bjarne Buset skriver i Aftenposten 7.okt. 2010 følgende: Det er ikke veldig mye billigere å produsere en e-bok enn en p-bok. Dette er et punkt som i mitt hode er helt feil. Det må jo være billigere å produsere en e-bok enn en p-bok. Increasing returns betyr at en kan produsere flere og flere enheter uten at kostnadene går opp. Buset skriver videre at royalty, redaksjon og markedsføring er størsteparten av kostnadene av en bok. La oss si at markedsførings- og redaksjonskosnadene er like for e-bøker som p-bøker opptil 1000 eksemplar. Derifra og ut er royalty, gitt at det menes forfatterhonorar, og trykking og distribusjon som er kostnadene, dette knyttes da til hver enkelt bok. En e-bok vil da være vesentlig mer lønnsom fra enhet 1001 enn en p-bok vil være.
Herodes Falsk forklarer i sin kronikk i Aftenposten 5. januar 2012, (republisert?) hvordan det føltes da han skulle kjøpe sin egen bok i en e-bokhandel. «Det var ikke vanskelig å kjøpe boken, men jeg fikk den i et format som gjorde den mer slitsom å lese enn om jeg hadde sittet i dårlig belysning og forsøkt å tyde de originale dødehavsrullene.». Dette er jo nettopp det som er problemene som forlagene har problemer med. De prøver å ta med seg et produkt fra industrisamfunnet over i det digitale nettsamfunn. Det går ikke!
Herodes Falsk skriver det så treffende: «Som e-bok vil forfatterens historie alltid være tilgjengelig, og det er ikke innkjøpssjefen i en bokhandel som bestemmer om det skal finnes null eller hundre eksemplarer i butikken.» Som e-bok er boken tilgjengelig for den som vil lese den, forfatteren får betalt etter hvor mange som leser boken og det blir ikke store lager-, transport-, trykk- og butikkostnader i tillegg i prisen. Boken koster det den burde koste. Tilbud og etterspørsel vil regulere prisen.
Enkelte bøker vil nok forsvinne, i tillegg til de som omtrent er borte allerede. Hvorfor skal jeg kjøpe en bok med sytten kapittel, når jeg egentlig bare trengte tre av de for å svare på en oppgave? Hvorfor må pensumlitteraturen omfatte fire bøker, når det er fire kapittel i en bok, fem i en og to i de to siste bøkene? Hvorfor kan ikke jeg bare kjøpe de kapittelene jeg er interessert i og la forfatteren få betalt for de?
Skulle noen sånn på slutten mene at en bok er bedre i et trykt format, så finnes det tjenester i dagens digitale nettsamfunn som ordner det og!
I tillegg en liten oppfordring til forfatterne: Dropp forlagene om de ikke ønsker å bidra inn i det digitale nettsamfunn, publiser bøkene dine direkte til Amazon eller lignende tjenester og del fortjenesten med deg selv og distribusjonskanalen, ikke forlag og butikker som ikke trengs! http://www.amazon.com/gp/seller-account/mm-summary-page.html?topic=200260520
I faget Teknologiendring og samfunnsutvikling i regi av Arne Krokan og NTNU skal vi begynne å blogge(er dette godkjent som et verb?) om forskjellige tema. Arne gir oss en retning og resten er opp til oss.
«Første blogginnslag består i å skrive en liten tekst som avspeiler en problemstilling som du ble opptatt av i løpet av første samling. Du kan velge om du vil gjenspeile synspunkter fra gruppediskusjonen og presentasjonen, eller om du vil velge et annet eksempel fra din egen virksomhet, eller bare noe du syntes var interessant.»
Et av temaene som er høyaktuell i egen organisasjon er hvordan e-post i dag fungerer som det foretrukne kommunikasjonsmiddel både internt og eksternt. Det er temmelig fasinerende å se på hvordan forskjellige generasjoner behandler epost og bruker det som arbeidsverktøy.
Spørsmål, svar, direktemeldinger, hjelp på tvers av avdelinger?
Statens vegvesen gjorde i 2011 en stor overgang fra Microsoft office 2003 og Windows XP til Windows 7 og Office 2010. I forbindelse med overgangen ble det introdusert enkelte «nye» verktøy for kommunikasjon og samhandling. Et verktøy for kommunikasjon som ble innført er Lync. Lync har funksjoner for direkte chat, skjermdeling, programdeling og fjernhjelp. Flere av oss yngre(jeg liker å se på meg selv som yngre selv om jeg blir 28(!) i 2012), har adoptert Lync som det foretrukne verktøy for kommunikasjon på tvers av avdelinger, kontorsteder og landsdeler. Lync gir oss umiddelbart beskjed om vedkommende vi vil ha kontakt med er tilgjengelig og hvor personen er.
Med Lync kan vi se hvem som er på kontoret, ved pcen og ikke er opptatt og har større muligheter for å få raskt svar på spørsmål. Tidligere måtte vi sende en e-post og vente på svar. Det sier seg selv at det ikke akkurat er tidseffektivt.
Lync er absolutt et skritt i riktig retning. Dessverre er det nok noen skritt for få. Hvordan vet vi hvem vi skal spør om hjelp? Hvem har svaret på akkurat det spørsmålet jeg trenger hjelp til AKKURAT nå? Er det en kollega i etasjen under? Er det en kollega i en annen del av landet? Eller er det en person i IT-avdelingen?
Her tror jeg Statens vegvesen kunne hatt godt av å introdusere en slags Twitter-løsning på intranettet. Hvor den som trenger hjelp kan poste en melding, og den som har et ledig øyeblikk og svar på spørsmålet kan svare og gi hjelp. Dette vil helt klart ha en effekt som gjør at flere vil få raskt hjelp, samtidig så vil det lette belastningen på enkeltpersoner og IT-avdelingen som kan konsentrere seg om større oppgaver.
Dokumentbehandling
Andre områder hvor epost er det foretrukne verktøy er ved korrekturlesing og samarbeid i et dokument. Hvor hensiktsmessig er det å sende en kopi av et møtereferat til fem kollegaer for å få gjennomlesing og korrekturforslag? Et dokument blir da fort til elleve dokumenter(et dokument til fem mottakere og fem kopier tilbake til avsender), og en tidobling av lagringskapasiteten er nødvendig. Legger vi til at tre av fem kanskje skriver ut dokumentet og kommenterer på arkene så blir det en stor menge søppel som produseres også.
Nå har vi selvfølgelig mulighet til å sende en link til dokumentplasseringen og be om korrektur direkte i dokumentet, men dette er dessverre lite tatt i bruk, pga forskjellige stasjonsmappinger av serverkataloger, lite vilje eller lignende.
Her tror jeg en slags wiki-løsning kanskje kan være et verktøy for bedre samhandling . Wiki-løsninger kan gi fleksibilitet i forhold til at flere skal redigere dokumenter. Kanskje skal flere skrive hver sine kapittel i et planprogram eller en konsekvensutredning?
Denne siste problemstillingen er også tenkt som tema for eksamensoppgaven min og Finn-Arild Bystrøm , så kommentarer er veldig velkomne 😉
sblindheim 